Torleif Engan har vært Sangrias faste dirigent siden koret ble dannet i september 1987, bortsett fra et par perioder; vinteren 91-92 og 1998-2001. Han er utdannet lærer og tok sin musikalske utdanning ved universitetet i Trondheim i 1965-66. Har i tillegg et år med Kulturkunnskap ved høgskolen i Bodø.
Torleif har vært dirigent for flere kor, korps og orkester. Vi nevner i fleng: Røsvik blandakor, Fauske blandakor, Foldklang, operakoret i Fauske, barnekor, ungdomskor i Fauske, skolekor i Sørfold og Fauske, Indre Salten Orkesterforening, Sørfold strykeorkester og Sørfold Trekkspillklubb.
Han var sentral i oppbyggingen av Straumen skolekorps. Både Straumen skolekorps og Straumen Ungdomskorps nådde langt og hadde høy musikalsk kvalitet under Torleifs ledelse Han dirigerte Ungdomskorpset til 1982, og det siste året besto korpset av 53 musikere.
Han har også hatt en del sentrale oppgaver under oppbyggingen av musikkskolen i Sørfold, og i 1989 fikk han Sørfold kommunes kulturpris.
Styret.

Dirigentens forum:

ETTERTANKE, FELLESSKAP OG FRAMTID.
”Roots” er historie. Et flerårig krevende arbeid kulminerte med konsertene 1. og 2. oktober.  Som så mange ganger før sitter aktørene igjen med tusenvis av nye erfaringer, med opplevelsene på scenen i frisk erindring, med hopetall av reaksjoner fra sal og presse. Hvor mange ganger har det ikke blitt sagt: Vi var så slitne, men så fikk vi kick’et da vi møtte publikum, og alt falt på plass.
For en syklus! Dette kjøret er folk med på, helt frivillig, setter til side forpliktelser både heime og ute, ofrer fritid for et ras imot helg, og så plutselig er alt over. Fins det ei god forklaring på hvorfor man tåler slikt gang på gang? Fins det et forsvar for fysiske og psykiske påkjenninger av denne dimensjon? Fins det fornuft i et så stort personlig ”offer” fra så mange?
Det blir for enkelt å si at ”vi har det jo så artig”, altfor enkelt. For veien fram er ikke bare søndagstur. De tre konsertene er faktisk bonusen for mange, mange øvingstimer, lange bilturer til prøver, forpliktelser i drift av komiteer og kor, møter, gruppeøvinger, seminarer, notelesing, tekstpugging. Det ville være en forvrengning av virkeligheten å si at alt er bare artig. Prosessen fram mot bonusen er iblandet tunge tak og noen ganger mismot, selv om den også har rikelig med solskinn. Det er ikke sjelden at den uinnvidde undres på hva som er drivkraften, hvorfor man orker.
Det er ikke enkelt å gi et kort og godt svar. Etter så mange års arbeid med musikkforeninger står selv jeg spørrende når jeg ser og hører den uforfalskede, ekte gleden når et mål er nådd, når slit og motbakker kun er fortidsminner. Det er da et begrep dukker opp som en slags basis: Fellesskapet. Dette fenomenet som er så sentralt ellers i livet. Og for å ta med en presisering: Opplevelsene i fellesskapet.
Fellesskapet er ikke bare oss selv. De som kommer for å dele opplevelsene med oss, er i aller høyeste grad en del av fellesskapet, i kirke som i konsertsal. Vi må ha lov til å tro at fellesskapet betyr noe for dem, at det ville være et savn om muligheten ble borte. I snart et kvart århundre har Sangria fått bevisene på bordet, gang på gang, all den stund at så mange er til stede der korets aktører – sangere og musikere – inviterer til felles hygge og glede.
”Roots” er historie, men historien lever og gir faglige og sosiale grunnlag for nye mål, ikke bare det nærmeste, men også de fjerne: Nye prosjekter, julekonserter, jubileumskonsert og kortur. Som dirigent ønsker jeg å uttrykke beundring for mange forhold i prosessen, musikalske så vel som administrative. La det være sagt herfra at uten så kreative medarbeidere ville vi ikke nådd målene. Vi ville heller aldri ha opplevd så stor interesse for å delta om vi ikke hadde ei klar og utviklende målsetting og et miljø der medlemmer og lederskap trives og føler trygghet.
Vi er snart ved et årsskifte og med det nær nye og spennende oppgaver. Det er gledelig å merke holdningene hos dere aktører, hvordan dere stadig ser nytt, ser oppgavene som en del av dette å pleie fellesskapsfølelsen, ser utfordringer som overkommelige, ser muligheter for fornying og forbedring. På tampen av gammelåret skal vi atter en gang gi bidrag til trivsel og ettertanke, først og fremst i vår katedral, men også på eldresentre og sykehjem. Og som musikalsk leder vil jeg fortelle dere - både aktører og publikum - noe som dere antakelig vet: Jeg gler meg ”som en unge” til nye opplevelser i framtida i et så godt fellesskap!