Gracias, Sangria…..
”Fra mitt vakre land, fra mitt hellige land hører jeg ropet fra trommene og paukene i Cumbanchar. Og denne sangen fra en bror utbasunerer at hans land eksisterer fjernt borte, og at minnet får ham til å gråte. – En sang som lever i harmoni med hans smerte i hans egen gråt. Og hun lytter til hans smerte”.

Dette er de første linjene i diktet Mi Tierra oversatt fra spansk av Lill-Hege Reiss. Og Mi Tierra – mitt hjemland – ble naturlig nok tittelen på Sangrias latinamerikanske storprosjekt som ble framført på Straumen 24. og 25. oktober 2008 for 3 fulle hus, der Trude Gleinsvåg og Jan Åsmund Nilsen sang tittelmelodien.
Halvannet år i forveien bebudet dirigent Torleif Engan at han mente koret og solistene var modne for en så vanskelig oppgave som et slikt prosjekt er. Det rytmiske er overkommelig, men krever lang modningstid. Spansk er et vakkert sangspråk, men når svært få av ensemblet behersker språket, sier det seg selv at her må det hardt arbeid til, særlig når tekstene må læres utenat.  

Det kostet krefter å nå målet. Men Sangria er godt forspent med seriøse solister som tok oppgavene alvorlig, både tekstlig og musikalsk. Deres holdninger var med på å bringe fram det mange mener er det beste Sangria noen gang har prestert. Solistenes innsats bidro til holdningsskaping i koret. Til slutt gikk det på en måte sport i at dette skulle man makte,  tross motbakker. Ingen av deltakerne vil i dag ha vært Mi Tierra foruten. Avisenes kritikker og tilhørernes reaksjoner underbygde skikkelig at her var det tatt mange steg framover.

Det lar seg ikke gjøre å gjennomføre et slikt prosjekt uten et topp mannskap på de ulike plasser. Solistene og koret er nevnt.
Orkesteret denne gang var nesten identisk med det Sangria benyttet på Korgalskap på irsk i 2004 og jubileumskonsertene i 2007, dog noe utvidet. Sangria lovet musikalsk fyrverkeri, og det ble det, ikke minst takket være en svært oppegående rytmeseksjon med Torbjørn Engan, slagverk, og Paul Steinar Samuelsen på percussions ispedd utallige ablegøyer. Sammen med bassisten Reidar Waage dannet de en fortreffelig ”latingroove”. Og denne ble da krydret av fløyte – og trekkspilltoner fra Øystein Gangstøe og Tor Karlsen. Solmund Nystabakk trakterte både elgitar og klassisk, ved tangentene satt Anders Bjørknes, Lene Larsen Buvik på fiolinen, mens Ole-Anders Seines og Rakel Nystabakk spilte trompet. Dette mannskapet bidro i aller høyeste grad til at Mi Tierra ble festforestillinger.

Vi kommer ikke utenom det faktum at det skal mot til for å ta i ferd med en slik oppgave som Mi Tierra. Underveis sto regigruppa fast i sin overbevisning om at dette skulle bli bra. Danserne med Hanne Christoffersen og Jan Åsmund Nilsen i spissen gikk på kurs for å lære tango, rumba og samba. De dro med seg flere, og danserne ga et fint visuelt inntrykk i svært vakkert pyntet sal og scene, et rost opplegg utformet av Birgitte Gleinsvåg.
Konsertene inneholdt høydepunkt på høydepunkt. I fremste rekke stilte solistene, mange av dem unge og ”urutinerte”, men med scenesjarm og innlevelse. Blant publikum undret man seg over hvordan det kunne ha seg at Sangria fant så mange gode unge solister i tillegg til sterke garvede. Ja, si det!
Det er vel ikke rett å trekke fram enkeltnumre fra konsertene. Men kanskje vil avslutningsnummeret Violeta Parras Gracias a la Vida stå igjen som fyrtårnet i fyrverkeriet, tolket av Kirsti Thuv på en så gripende måte, der hun takket livet – helt alene, helt til slutt – uten instrumenter, i spotlyset. I ettertanken kunne du høre knappenålen falle mot golvet før stående applaus ga varme tilbakemeldinger fra fullsatt sal.
Gracias, Kirsti! Gracias til hele ensemblet for Mi Tierra!

Se Mi Tierra plakaten her...